En ekstra dag i februar? Hvem har bestemt det? Noen har forskjøvet hele fremtiden enda lenger frem. Like enkelt som å trykke på en knapp har man dyttet et uendelig antall dager inn i fremtiden. Dager, måneder, år - ja årtusener har måttet flytte seg i en håndvending! Hvordan går det an, og hvorfor i alle dager skal det være nødvendig?

Hvis det er problem å forstå og akseptere denne ekstra dagen, så tenk på de stakkars Romerne som, da Julius Cæsar hersket, måtte finne seg i å komme til ulike år da de reiste fra by til by. At det hadde blitt slik bunnet ironisk nok i behovet for systematisering av tiden.

Så langt man vet stammer vår moderne kalender fra den Romerske og Greske kalender rundt 800-tallet f.Kr. Noen av navnene på månedene fra den tiden er fremdeles i bruk, og en del forskere mener at det en gang i tiden antagelig var ti måneder på et år. Navnene September, Oktober, November og Desember viser at de nå er forskjøvet i forhold til den opprinnelige kronologien, mener de. Septem-, octo-, novem- og decem- , de latinske tallene syv, åtte, ni og ti, sammen med endelsen "-ber" er en adjektivform foran ordet "mensis" som betyr måned, men som bare er underforstått. (Dette latinske ord for måned finner vi også igjen i det norske språk som betegnelse for kvinners regelmessige biologiske månedssyklus.)

Fra begynnelsen var denne kalender basert direkte på månens faser. Hver kalendermåned begynte når det var nymåne, og ordet "kalender" stammer fra latinens "Kalendae" - den første dagen i hver måned. Det store problemet var at det er 29 dager mellom hver nymåne, og siden man ikke kan ha halve dager måtte man la annen hver måned inneholde respektive 29 og 30 dager for å stemme med årets lengde. Nå var ikke problemet løst i og med det, fordi 12 slike måneder bare blir 354 dager, og det tar jorden 365 dager, 5 timer, 48 minutter og 46 sekunder for en tur rundt solen.

Hvis man ser det hele ovenfra, - fra polstjernens perspektiv - ville jorden etter 354 dager ha enda et stykke igjen før den hadde kommet tilbake til utgangspunktet. Den forskjellen blir på bare tre år en hel måned, og for å kompensere for det ga man noen år en ekstra 13. måned. Men dette ble til et stort problem fordi antikkens prester i de ulike distriktene av og til misbrukte ekstramåneden. De kunne nemlig selv på kort varsel bestemme når det skulle være et "langt år", og det gjorde de gjerne når deres venner satt ved makten i ulike etater. (Det er ikke usannsynlig at sammenhengen mellom tallet 13 og ulykke oppstod i denne tiden, eller i hvert fall ble tydelig forsterket.)

Etter hvert korrigerte man slik at noen måneder hadde 29 dager, noen 31, og februar fikk 28 slik at året fikk 355 dager. Januar ble offisielt begynnelsen på året, men den folkelige tradisjonen var å ende året med en stor fest den 23. februar, og den ekstra skuddmåneden, som kom i perioder på mellom to og fire år, ble satt inn umiddelbart etter den dagen. Etter skuddmåneden fortsatte kalenderen som vanlig med de fem siste februardagene og mars.

Ikke nok med at prestene kunne finne på å innskyte et skuddår "i ny og ne" - prester i ulike distrikter gjorde det ulike år. Dette medførte at en reisende i Romerriket ikke bare reiste fra by til by, men også fra et år her til et annet år der!

Cæsar gjøre noe med dette forholdet, og bestemte at året 46 f.Kr. skulle forberedes for et nytt tidssystem. Det ble bestemt at det skulle innføres en ny kalender med 12 måneder som i gjennomsnitt hadde ca. 30 dager hver. Det var den Alexandriske astronomen Sosigenes som utarbeidet systemet som medførte at hver måned begynte med ulike månefaser, men som ga en bedre symmetri mellom månedene og det astronomiske året. Det var imidlertid fremdeles en forskjell på en trekvart dag, så for å kompensere for også det, bestemte man at et gjennomsnittsår skulle ha 365 dager og at hvert 4. år skulle ha 366 dager. Den ekstra dagen skulle legges til februar.

Man måtte også kompensere på en annen måte. Vårjevndøgnet (et av de to døgnene i året der natt og dag er like lange over hele kloden) som tradisjonelt var den 25. mars hadde forskjøvet seg så pass under den romerske republikkens kalender at året 46 f.Kr. måtte få hele 445 dager, dvs. tre måneder ekstra. Med tanke på at vi kan bli forvirret av å få én ekstra dag, så er det neppe vanskelig å forestille seg hvordan det må ha vært for den tidens borgere. Ikke rart at det året er kjent som "forvirringens år".

Året etter, 45 f.Kr, ble begynnelsen på den julianske kalenderen. Det hele hadde vært et inngrep i tidens orden, men for folk flest på den tiden var nok virkningen nærmest brutal. Apropos brutal ble Julius Cæsar myrdet den 15. mars året etter. (I Shakespeares drama "Julius Cæsar", roper Cæsar idet han blir stukket ned, "Et tu, Brute!" ("Også du, Brutus!"), sjokkert over at en av hans beste venner, Marcus Brutus, er med på komplottet.)

Det ville være å gå for langt å påstå at det var en sammenheng mellom drapet på Cæsar og innføringen av den nye kalenderen, men det er en etymologisk sammenheng mellom ordet "brutal" og Brutus. Komplottet var i hvert fall organisert av Marcus Brutus og noen andre medlemmer av det romerske senatet som fryktet at Cæsar var på vei å utvide diktaturet.

Før han ble drept hadde Julius Cæsar adoptert sin grand-nevø Octavian, og gjort ham til arving av imperiet. Octavian beseiret Brutus og de andre konspiratørene i et slag ved Philippi år 42 f.Kr. Etter det hersket Octavian i ti år, men kom så i konflikt med den andre mektige mannen i riket, Mark Antonius som hadde blitt forelsket i Egypts vakre dronning Kleopatra, og gitt bort romersk territorium til henne. Octavian fikk også høre at Mark Antonius og Kleopatra konspirerte mot ham, og hadde planer på å overta hele imperiet. Derfor gikk romerne, under ledelse av Octavian, i krig mot Antonius og Kleopatra, og beseiret dem ved Actium i 31 f.Kr. Octavian med sin hær gikk året etter i land i Egypt og Antonius og Kleopatra begikk selvmord.

Octavian fikk tittelen "augustus" som betyr "den majestetiske" og fra den dagen var han kjent som Augustus.

Måneden Quintilis (opprinnelig "den femte"; "quintus") ble etter at Octavian hadde innført sin makt og orden, oppkalt til ære for Julius Cæsar. (Vårt nåværende navn på måneden juli). Senere fikk Sextilis (den opprinnelige sjette måneden) det nye navnet Augustus til ære for "den majestetiske" Octavio. (Den opprinnelige sjette måned ble omdøpt til Augustus og Octavio betyr "den åttende" - som måneden august ble!)

Men kalender-historien fortsetter. Det julianske året ble tross alt 11 minutter og 14 sekunder lenger enn den virkelige tid det tar for jorden i sin bane tilbake til utgangspunktet. Etter hvert begynte våren på grunn av det litt for lange året å komme tidligere og tidligere, og ved tidspunktet for kirkemøtet i Nikea år 325 e.Kr. hadde vårjevndøgnet flyttet seg fra den 25. til den 21. mars. På møtet ble det fastslått at påskedagen skulle være den første søndagen etter den første fullmånen etter den 21. mars. Vårjevndøgnet fortsatte allikevel å inntreffe tidligere og tidligere og år 1582 hadde de 11 minuttene og 14 sekundene blitt til 10 dager slik at vårjevndøgnet nå var den 11. mars.

Pave Gregorius XIII ville forhindre at påskehøytiden etter hvert på grunn av dette ville begynne å inntreffe vinterstid, og for å komme i takt og bringe vårjevndøgnet tilbake til den 21. mars måtte man "klippe vekk" 10 dager fra kalenderen. Det ble derfor bestemt at den 4. oktober 1582 skulle følges av den 15. oktober. Men man hadde begynt å lære at fremtiden kommer fortere enn man aner, så nå ville man også korrigere mot fremtidige problemer gjennom å innføre en regel som sa at bare århundrer jevnt delbare med 400 skulle være skuddår. Dette gjorde at feilen bare ville bli en dag på 3300 år.

Danmark og Norge, som var ett rike år 1700, gikk over til den gregorianske kalenderen den 18. februar samme år gjennom at neste dag ble den 1. mars. Dette innebar at folk som reiste frem og tilbake over grensen mellom Sverige og Norge etter den 18. februar gikk frem og tilbake mellom to datoer. Det måtte folk gjøre i 53 år til svenskene endelig fulgte etter inn i den gregorianske tidsregningen.


Det var ikke før i 1752 som England og de amerikanske koloniene innførte systemet, og det ble det også der innført lover som skulle forhindre at gårdeiere krevde leie for de 11 dagene som da forsvant. Det samme problemet var det overalt der folk ble "fratatt sine dager", og ofte endte det med opptøyer.

*

Men hva skjer med psyken vår ved slike forandringer av innvante systemer? La oss anta at man plutselig tok vekk juledagene og dermed også hele tradisjonen.
Vi ville uten tvil føle savn, ja rent av føle en stor sorg, og ha en følelse av å være inne i et slags sjelelig vakuum. Ville det være noe lignende som har skjedd med oss etter innføringen av den julianske kalenderen, når månen plutselig ble tatt fra oss og fikk en helt underordnet rolle i tilværelsen? Vi mistet regelmessigheten i kontakten med Helheten. En direkte forbindelse mellom de kosmiske sammenhengene og hverdagslivet ble brutt! Hvordan har det påvirket våre liv å få den kosmiske navlestrengen kuttet?

Månen har alltid vært et symbol for følelser, og når vi ser på det på denne måten ser vi at det dreier seg om mer enn et symbol - vi har et dypt følelsesmessig forhold til den.

Den julianske kalenderens innføring var derfor begynnelsen på det vesterlandske menneskets frigjøring - på godt og vondt - fra den kosmiske morkaken, og utviklingen av våre rasjonelle sider begynte å bli mer generell.

Det er klart at det var individer som hadde utviklet sin rasjonelle sans allerede før dette skjedde, men det handlet mer om individuelle filosofer enn om befolkningen generelt, og de hadde allikevel en kontakt med helheten. Man forestilte seg tilværelsen som et slags uendelig stort urverk som man med hjelp av matematikk og naturvitenskap trodde man kunne finne ut av.

Det gikk så langt at kirken, spesielt den katolske, prøvde å stoppe den vitenskapelige utviklingens jordskredseffekt. Det var nok godt ment, med tanke på menneskers 'åndelige helse', men som vi vet fikk reaksjonen mot utviklingen uhyggelige konsekvenser med inkvisisjonen som våpen. Det er derfor ikke vanskelig å se hvordan kirkens metoder motarbeidet sine egne intensjoner og sendte mennesker ut på nye veier for å lete etter Sannheten.

©HofPosten
Robert E. Haraldsen